Obligasjonsfond kan plassere sine midler i rentepapirer uavhengig av rentebindingstid. Verdipapirfond som bare kan investere i rentepapirer med kortere bindingstid enn 1 år kalles pengemarkedsfond.

Den vesentligste forskjellen mellom obligasjons- og pengemarkedsfond er at obligasjonsfondene har større kursrisiko (variasjon i verdien av fondsandelen) som følge av en renteendring. Samtidig vil avkastningen i et obligasjonsfond normalt være noe høyere over tid enn i et pengemarkedsfond.

Obligasjonsfondene er inndelt i grupper ettersom hvor lang bindingstid rentepapirene i fondet har. Formelt sett er det rentefølsomheten til fondets referanseindeks som definerer fondets klassifisering.

Obligasjonsfondene inndeles i følgende grupper:

• Obligasjonsfond 0-2: Fond som vanligvis investerer i relativt korte rentebærende verdipapirer. Forskjellen mellom et pengemarkedsfond og et kort obligasjonsfond er at obligasjonsfondet kan investere i enkeltpapirer med rentebindingstid lengre enn ett år.

• Obligasjonsfond 2-4: Fond som vanligvis investerer i middels lange rentebærende verdipapirer.

• Obligasjonsfond 4+: Fond som vanligvis investerer i lange rentebærende verdipapirer.

• Internasjonale obligasjonsfond: Fondene i denne gruppen har en referanseindeks bestående av rentebærende verdipapirer denominert i utenlandsk valuta, eller der referanseindeksen består av en kombinasjon av rentebærende papirer denominert både i norsk og utenlandsk valuta.

Risiko og avkastning i obligasjonsfond

Obligasjonsfond har lav til middels risiko og tilsvarende avkastning. Jo lengre rentebærende papirer fondet kan investere i, desto høyere renterisiko. Verdien av andelene kan variere, men mindre enn i kombinasjonsfond og aksjefond. Et obligasjonsfond kan forventes å gi noe høyere avkastning enn pengemarkedsfond.

Kombinasjonsfond er utsatt for ulike typer risiko (klikk for å lese mer):

• Renterisiko

• Kredittrisiko

• Likviditetsrisiko

• Forvalterrisiko

• Valutarisiko